Grip – Det lille samfunnet i havgapet
Mamma samler på stavkirker. Eller skal vi si samlet på stavkirker. Nå har hun faktisk besøk dem alle. Den siste, som hun tenkte var litt for vanskelig å nå, ligger på den lille øya Grip utenfor Kristiansund. Derfor tok vi henne (og pappa) med dit i sommer.
Dette gamle fiskeværet som ligger som en siste utpost før storhavet, har altså en bitte liten stavkirke i sin midte. Rundt kirken ligger det fargerike og velholdte hus som beskytter øyas viktigste bygg mot vær og vind.
Vi ankom Kristiansund dagen før og tok inn på hotell og nøt en bedre middag i byen. For å få besøke stavkirken, må man først komme seg dit. Via Gripruta får man både transport ut og en omvisning på øya og i kirken på kjøpet. Av kapteinen selv eller styrmannen.
Frisk start på dagen
Vi var ganske heldige med været. Det vare lettskyet og antydning til sol der vi ruslet ned til kaia og ventet sammen med en flokk med bunadskledte gjester. Det skulle nemlig være konfirmasjon ute på øya denne dagen.
Fergeturen tar en drøy halv time og båten kjører fort og stødig mot den lille øya. På veien ut ble været bare bedre og bedre og innen vi var framme, var himmelen nesten knallblå og skyfri.
Det første som møtte oss på kaia, var måkeunger i bildekk brukt som fendere. De var tilsynelatende uberørt av ferga som kom og gikk. En annen kuriositet er at den lille øya har et eget akvarium. Et lite basseng med glassklart vann der dykkere legger fra seg ting de henter opp fra havet utenfor Grip. Helt gratis og ganske fascinerende.
Vi ventet til alle passasjerene var i land og han som skulle guide oss rundt spottet turistene lett siden vi var de eneste i fritidstøy og ikke bunad. Allerede på kaia gikk mobilen varm. Jeg stoppet for nesten hver meter for å ta bilder. Jeg ble helt slått i bakken av hvor flott det var ute på øya som knapt dekker en halv kvadratkilometer.
Man rusler rundt øya på noen minutter hvis man bare går fort. Men er det noe man ikke klarer der ute, er det å gå fort forbi alle de idylliske stedene som dukker opp rundt hvert hjørne.
Vi startet med det som mange mener er høydepunktet på øya, nemlig kirken, siden det skulle være konfirmasjon der. Vi ble invitert til å overvære den, men valgte å bruke tiden ute på øya isteden.
Øyas høydepunkt
Grip stavkirke er en stavkirke fra andre halvdel av 1400-tallet. Kjernen i kirken stammer fra middelalderen, men mye av kirken er likevel fornyet oppgjennom årene. I 1621 ble veggene i koret skiftet og malt. I 1870-årene fikk kirken nye vindusåpninger, og både ytter- og innervegger ble panelt og hvitmalt. Tenk å male over disse dekorasjonene!
I 1933 ble det foretatt en omfattende restaurering. Ytterveggene ble bordkledd og tjæret, og panelet inne i kirken ble avdekket. Nå mener man at kirken ser omtrent ut som den gjorde på 1600-tallet med flott dekor på vegger. Dekoren på veggene er fascinerende.
Norges eldste stavkirke, Urnes, ligger i Sognefjorden og kan nås med ferge fra nydelige Walaker hotel.
Etter å ha beskuet kirken fra alle vinkler, ruslet vi videre rundt på de smale stiene på øya mens vi fikk høre mye om livet der da det var et aktivt fiskevær.
Grip har tusen års historie som fiskevær og var kjent som fiskevær allerede i middelalderen. Fastboende har holdt til der siden 1100-tallet. I fiskesesongen ble befolkningen mangedoblet med tilreisende fiskere som ble innlosjert på loft og i kjellere i noen få måneder i året i forbindelse med skreifisket om våren. Det ble også tørket klippfisk på Grip og jammen lå det ikke noen fisk til tørk på klippene nå også.
Vi lærte også at de fine 8-kantede tingene som hang til pynt på husveggene var lokk til tørrfisk-stabler som de brukte da de tørket fisk ute i gamle dager. Lokket holdt regnet ute samtidig som vinden fra havet gav god tørk.
Brann og redning
Vi fikk tatt en titt inn i både brannstasjonen og kraftstasjonen på øya. Den har verken vann eller strøm, så de har to store aggregater som lager litt strøm på dagtid. Ellers bruker de som har feriehus her gass og solstrøm. Vann må de ta med seg fra fastlandet. I gamle dager samlet man regnvann og man ser fortsatt noen store tanker som ble brukt til å fange regnvann fra hustakene.
Det er et lite museum på øya med mange gamle bilder som viser historien til det lille øysamfunnet. Det er også en liten kafe der man kan ta en kaffe og en vaffel mens man venter på at båten skal gå tilbake.
Denne dagen var den opptatt til ett av de to konfirmasjonsselskapene på øya. Men været var så nydelig så vi bare nøt å gå rundt å se på alle de fargesterke husene mot grønt gress, blått hav og blå himmel og fargerike markblomster.
Øyas siste fastboende flyttet vekk like før jul i 1974. Den gamle bebyggelsen på til sammen 47 hus holdes godt vedlike og brukes stadig som fritidsboliger av de tidligere gripværingene og deres etterkommere.
Det må ha vært et hardt liv her ute for de som levde livet sitt her, mens for de som bare kan nyte øya i finvær og ferie, må det være paradis på jord.
Hvis du vil lese mer om lignende øysamfunn, kan du sjekke ut Støtt, som ligger like sør for Bodø.
