Natur og gammal stein – engelske høydepunkter

England og Storbritannia er velkjent for de fleste nordmenn. London er storbyen flest nordmenn har besøkt og vil tilbake til. Det ser man tydelig når man analyserer nettsøk (før korona).

Men England er jo så mye mer enn London! I 2015 skulle vi «gjenskape» ett av mine barndomsminner. Jeg hadde vært på familieferie i Devon og Cornwall på 80-tallet og nå skulle vi tråkke litt i de fotsporene igjen.

På vei til Cornwall

Vi hadde leid feriehus i en liten fiskelandsby som heter Polperro, midt mellom Looe og Fowey (som uttales Foy, faktisk!). Huset var leid fra lørdag til lørdag, men en ukes ferie er jo litt i snauest laget.

Vi dro derfor nedover torsdag og skulle kjøre litt rundt på veien bort. Jeg har en tendens til å bite over for mye, så vi startet med mange timers kjøring i motsatt retning. Det ble mye kjøring, men vi fikk sett mye fint på veien!

White cliffs of Dover

Første stopp var de hvite klippene ved Dover

Etter noen timer i bil, og med køer av trailere på vei til kontinentet, var vi endelig framme. Det var deilig å rusle rundt på slettene over de berømte klippene og kjenne vinden i håret! De er ganske imponerende, med irrgrønt gress, hvite klipper og blått hav så langt du ser!

Hastings

Men vi skulle videre og hadde Hastings som siste stopp for kvelden. Kjent for de det berømte slaget i 1066 der Vilhelm Erobreren vant og ble konge av England.

Vi rakk ikke å se så mye slaghistorie, dessverre.

B&B

Vi ankom Hastings tidlig på kvelden uten å ha noe overnattingssted. Vi var 6 stykker, så det er ikke nødvendigvis veldig enkelt å skaffe bolig til så mange, så vi delte oss i to. Da er Booking og Hotels og Tripadvisor gode å ha.

Vi fant en koselig B&B midt i byen kalt The Laindons. Utrolig smakfullt innredet, lyse farger og lekker dekor og spennende detaljer. Er du opptatt av interiør, er dette absolutt et godt alternativ.

Funikulær

Morgenen etter ble det rusletur langs strandpromenaden og en funikulær-tur til toppen av klippene. Gjengen (eller gutta i gjengen) «samler på» funikulærer eller fløybaner som vi kaller dem. Det er derfor stor lykke hver gang vi får sjansen til å ta en tur med en slik.

Alle funikulærer er jo spesielle, og East Hill funicular fra 1902 er ikke noe unntak. Det er den bratteste i Storbritannia og er byens store stolthet.

Isle of Wight

Etter Hastings på vei til Cornwall hadde jeg fått en drøm i oppfyllelse. Vi skulle til Isle of Wight!

Min mor hadde en tante som bodde i Gosport, rett over elva for Portsmouth. Vi besøkte henne et par ganger i min ungdomstid. Det var derfor koselig å seile forbi Gosport på fergeturen mellom Southampton og Isle of Wight. 

Hotell i et gammelt slott

Det er alltid spennende å komme fram til hoteller man har bestilt på nett. Spesielt har jeg litt prestasjonsangst hvis det er jeg som har valgt hotell for en hel gjeng med venner. Man vet jo ikke om pris og kvalitet henger sammen og om de liker samme stil som meg.

Men hotellet vi skulle bo på på Isle of Wight var ingen skuffelse! Hotellet heter Ryde Castle Hotel og ser virkelig ut som et slott! Tatt rett ut av et eller annet middelaldereventyr!

Jeg er glad i «gammal stein» og er således lett å imponere i England og andre steder der man er kjent for å ta vare på sine gamle bygninger.

Vi koste oss med erketypisk Pimms utenfor hotellet før vi ruslet en tur i byen og fant en lokal restaurant som jeg ikke husker at var spesiell på noen måte!

Nålene

Neste morgen satte vi kursen mot det vestre hjørnet av øya for å skue ut over «The needles». Nålene er spisse steiner som stikker opp av vannet, som ryggfinnene til en dinosaur. Rusleturen fra parkeringen og ut til tuppen tok rundt et kvarter. Utsikten alene var verdt turen! I tillegg til spektakulær utsikt over sundet mot fastlandet, er det også et gammelt fort ute på tuppen. 

Sommerhuset til Dronning Victoria

Vi måtte få inn litt mer gammal stein under oppholdet vårt. Jeg elsker historiske bygninger, så vi hadde planlagt stopp på Osborne house. Huset ble tegnet av prins Albert og han og dronning Victoria brukte det som landsted.

Huset sto ferdig i 1851. Dette var Dronning Victorias favorittsted og hun tilbrakte mange måneder der hver sommer. Det var også her hun døde i 1901.

Etter hennes død, ble huset blant annet brukt som rekonvalesens-sted for britiske offiserer etter første verdenskrig og som utdanningsinstitusjon for junioroffiserer i marinen. Nå er huset eid av English Heritage og det er åpent for publikum.

Hus og hage og privat strand

De staselige rommene i første etasje, er unikt dekorerte, med mye indiskinspirert. Huset ble laget av og for dem, så det skal reflektere deres egen smak og deres egne ønsker. De private rommene står slik de ble forlatt av prinsen og dronningen.

Hagen er enorm og vakkert utformet som engelske prydhager ofte er. Man kan i tillegg besøke den private delen av stranden der dronning Victoria og hennes 9 barn koste seg om sommeren.

Spesiell bro!

Etter husbesøket, var vi litt usikker på om kartet viste rett da den sa vi kunne fortsette nordover øst for elveutløpet. Var det mulig å komme over til vestsiden, der fergen vår gikk fra? Vi hadde ikke tid til bomtur!

Men vi tok sjansen! Og da kom vi til nok en gammel innretning. En flytende bro! Eller en «chain bridge», kjettingbro? Den første flytende broa ble etablert i 1859 og er en av de få som ikke har blitt erstattet av en faktisk bro. Den frakter tusenvis av biler og passasjerer hver måned og fungerer som en morsom snarvei fra East Cowes til Cowes.

På vei mot vårt endelige mål

Vi skulle rekke enda et stopp før vi var framme i Polperro. En av Englands aller største turistattraksjoner lå «på veien» til Polperro. Hvis man tar en pitteliten omvei bare… Stonehenge sto på ønskelisten til mange. Jeg hadde sett den før, men det er like majestetisk andre gangen man er der.

Stonehenge

Nå er det bygget stort besøkssenter og man må gå et stykke for å komme bort til selve monumentet. Fordelen med å komme litt utpå dagen, sånn rett før det stenger, er at det er få mennesker der.

Vi fikk stedet nesten for oss selv. Når man vet at stedet har over en million besøkende i året og opp mot 9000 besøkende per dag, er det luksus!

Man blir nesten litt religiøs, og man får en litt høytidelig fornemmelse av å vandre rundt monumentet. Det merkes på en måte at dette har vært et viktig sted for mennesker gjennom årtusener. Det er med ærefrykt vi beundrer de store steinblokkene som vi nå vet har blitt fraktet milevis for å ende opp akkurat her.  

Siste stopp!

Men det begynte å bli sent og vi hadde fortsatt 3 timers kjøring igjen før vi skulle være framme i Polperro. Og vi kom fra i verdens verste regnvær til en by der vi ikke kunne kjøre fram til huset. Byen har så trange gater at man må parkere flere hundre meter høyere opp og rusle ned til havna der huset vårt var. I mørket. I øspøs regnvær. Med alt av bagasje!

Fortsettelse følger!