Canal du Midi – En imponerende bragd

Scroll down for English

Mye kan sies om store katedraler, Colosseum eller Versailles når det gjelder ingeniørbragder. Jeg mener at Canal du Midi er noe av det mest imponerende som ble gjort på 1800-tallet. Tenk, en sammenhengende kanal mellom Atlanterhavet og Middelhavet gravd ut uten moderne maskiner.

Canal des Deux Mers

Canal du Midi sørger for en vannvei som strekker seg fra Atlanterhavet ved Bordeaux til Middelhavet ved Sète. Strengt tatt går Canal du Midi kun fra Toulouse til Middelhavet, men vannveien fortsetter videre helt til Bordeaux. Den er antakelig like imponerende. De to kanalene forbinder de to havene, derav navnet Canal des Deux Mers.

Canal du Midi ble satt på UNESCOs verdensarvliste i 1996. UNESCO beskriver den som en av de betydeligste sivile ingeniørprestasjoner i moderne tid, og som en viktig forutsetning for den industrielle revolusjon. Så jeg er jo ikke helt på jordet når jeg mener dette er en bragd som flere bør få øynene opp for.

Bursdagsgave

Jeg har lenge hatt lyst til en tur på Canal du Midi, selv om jeg absolutt ikke er et båtmenneske. Men det er noe med det å sitte på et framkomstmiddel og sakte gli gjennom landskapet. Det er deilig at utsikten skifter hele tiden. Litt på samme måte som på et tog. (Les gjerne mer om togturen vår til Frankrike i 2019.)

Mamma fylte 75 år i 2020 og hun (og pappa) fikk en tur som ikke fikk gjennomført før nå i 2022. Men det var verdt ventetiden!

Heldigvis har jeg Lars som er båtvant og ikke hadde noe imot å være kaptein. De båtene vi leide, må man nemlig kjøre selv. Vi fikk en kort innføring fra en nederlender med gode engelskkunnskaper. Lars fikk sett og prøvd seg på både å snu og legge til. Så var det bare å vende baugen vestover.

Litt historie

På 1600-tallet tok sjøveien rundt Spania en hel måned. Når Frankrike i tillegg ikke var bestevenner med Spania, var det fristende å slippe den lange reisen. Spesielt kornhandelen led av den lange sjøveien

Kanalsystemet ble konstruert av ingeniøren Pierre Paul Riquet. Kong Ludvig XIV ga Riquet tillatelse til å bygge kanalen i 1662 og tillatelse til å starte selve arbeidet ble gitt 5. oktober 1666 av finansminister Colbert.

Kong Ludvig XIV støttet byggingen og byggekostnadene ble fordelt med 40% på kongen, 40% på provinsen som kanalen gikk gjennom og 20% på Riquet selv. Men det var bare Riquet som ble stående som eier av kanalen.

Riquet utviklet et system med demninger for å samle vann fra fjellene for å fylle i kanalen og bygget både tunneler og kanalbroer. Riquet selv døde kun seks måneder før kanalen ble åpnet for ferdsel, men fikk likevel se at hans livsverk stort sett var fullført. Kanalen ble offisielt åpnet som Canal Royal de Languedoc den 24. mai 1681.

I den 14 år lange byggetiden jobbet 12 000 arbeidere med kanalen, og 7 000 000m³ jord ble gravet ut. Etter revolusjonen i 1789 ble navnet Canal Royal de Languedoc endret til det litt mindre kongelige Canal du Midi.

Den franske republikk kjøpte kanalen av Riquets arvinger i 1897. Godstrafikken opphørte på 1970-tallet, og i dag blir den mest brukt til turisme. Canal du Midi den eldste kanalen i Europa som fremdeles er i drift.

Tresykdom

Dessverre har de doble rekkene med trær som kantet breddene i nesten hele kanalens lengde, måttet gi tapt for en sykdom. Mange mener at Canal du Midi med det har mistet litt av det spesielle særpreget. Man forsøker nå å plante nye trær, men også nyplantingen har blitt rammet av den spesielle tresykdommen.

Trærne har holdt kanalkantene på plass og har også den funksjonen at de hindret fordamping. Den skyggen må ha vært bra for de hestene og mennene som dro lekterne fram på kanalen før de kunne seile med egen motorkraft. Stiene og veiene langs kanalen er nå en ypperlig turvei, for både fotgjengere og syklister.

Vi «møtte» mange syklister og turgåere som hilste villig vekk mens de nøt det deilige oktober-været. Det at kanalen er litt roligere enn den er midt på sommeren gjorde det litt enklere å være førstereis.

Selve båtturen

Vi startet i Capestang, som ligger mellom Narbonne og Béziers. En times kjøring fra huset vårt i Fitou. Vi skulle ha to overnattinger og kjøre fram og tilbake. France Afloat tilbyr også muligheten å seile bare en vei og få båtselskapet til å kjøre bilen til ankomststedet.

Vi fikk overta båten kl 15 og brukten ca en time på registrering, betaling og instruksjoner. Vi kjøpte full pakke som inkluderte forsikring, vask og drivstoff i tillegg til internett, slik at vi slapp å tenke noe mer på det når vi leverte båten tilbake.

Båten har to doble kahytter, en foran og en bak. Hver kahytt har sitt eget bad med do, vask og dusj. Det er nok strøm og ferskvann til å klare seg 3-4 døgn uten å fylle eller lade. Vi trengte i alle fall ikke å bekymre oss for det de 48 timene vi var på båten.

Vi leide hos France Fluviale, eller France Afloat som de heter på engelsk og var veldig fornøyd med det.

Første kvelden

Vi spiste en god lunsj på Auberge de la Croisade før vi dro for å hente båten. Det var morsomt å kjøre forbi restauranten på kanalen en liten stund senere.

Vi hadde fyllt opp båten med en god del mat og drikke. Spesielt drikke! Men litt kjeks, ost, skinker og pateer sånn for sikkerhets skyld. Vi hadde ikke planlagt noe stoppested. Det var litt vanskelig å vite hvor langt vi kunne kjøre og hvor lang tid det ville ta. Google maps funker dårlig for kanalbåter. Vi visste heller ikke hvor det var hensiktsmessig å overnatte med tanke på måltider. Heldigvis fulgte det med mye dokumentasjon med båten.

Jeg hadde bare ett ønske, å det var å stoppe i Le Somail som jeg hadde sett mange bilder fra.

Siden vi hadde spist en meget god 3-retters lunsj, konkluderte vi med at vi ikke trengte middag den kvelden. Rett før det mørknet, valgte vi å legge til i en sving. Der lå det noen andre båter og det så ut til å være en bar og litt andre folk. I tillegg var det rett ved den lille byen Argeliers.

Vi ruslet gjennom vinmarkene for å ta en kikk på den lille byen. Vi fant en liten matbutikk og fikk handlet håndsåpe som vi ikke hadde pakket, men ellers ikke noe fristende sted verken å spise eller drikke.

Vi ruslet tilbake til båten i skumringen og spiste litt brødmat med diverse franske godsaker og drakk litt god vin før vi la oss til første natt i båten.

Seiledag

Morgenen etter ble det kaffe og frokost ved en blikkstille kanal før vi kastet loss og seilte videre. Litt gråere dag og det kom et par skurer, men heldigvis er båten romslig nok til at det går helt greit å sitte inn en liten stund. Det er ror og muligheten for å styre både inne og ute. Men det er absolutt best å sitte ute på dekk!

Vi kjørte gjennom Le Somail, men det var for tidlig å stoppe for lunsj. Vi konstaterte at det var et flytende brødutsalg der og seilte videre mot lunsj-stopp i lille Ventenac-en-Minervois. Der er det i følge kartet flere restauranter, selv om bare en av dem var åpen denne høstlige lørdagen.

Vi var litt tidlig ute, så vi fikk handlet litt brød til kvelds i den bittelille kiosken ved vannet. Vi søkte ly for regnet og fikk også handlet litt vin fra Château de Ventenac. Vinkjelleren ser ut som et gammelt kirkebygg innvendig, men hvelvede tak og vin fra tappekran som fascinerte pappa veldig!

Lunsjen var nesten utendørs, men heldigvis under tak siden det fortsatt var litt regn i luften og litt kjølig. Vi fikk de største porsjonene vi noensinne har fått av mat, både til forrett og hovedrett. Selv om vi forsøkte å gi litt til hønene som plutselig kom trippende inn, var vi ikke i nærheten av å kunne spise opp. Men godt var det.

Sluse

Været ble enda bedre etter lunsj og vi nøt solen og et glass vin på dekk mens vi nøt fortsatt skiftende landskap. Vi kom til vår første (og eneste sluse) som vi endelig skulle få teste ut. Man kan jo ikke være på kanalbåtferie uten å teste sluser!

Det var noen i slusa da vi kom, så vi kunne roe oss ned og vente litt på tur. Så var det bare å seile inn og binde seg fast og krysse fingrene for at det holdt. Og heldigvis var slusemesteren der for å gi oss noen råd på veien.

Vi måtte snu rett før vi kom til neste sluse, så vi fikk testet den samme slusen en gang til. Nå var vi blitt gode på det. Vi måtte snu midt på dagen for å rekke å komme tilbake til Le Somail der vi hadde bestemt oss for å ta den siste overnattingen.

Billedskjønne Le Somail

Le Someil er et utrolig billedskjønt sted som kanskje er ett av symbolene på denne kanalen.  En nydelig buet bro går over kanalen, med noen få steinbygninger tett på.

Der er det restauranter og serveringssteder og en magisk bokhandel. Den var dessverre stengt da vi kom.

Vi fortøyde med utsikt til broa fra vestsiden og ruslet litt rundt i det lille tettstedet og bare tok inn stemningen.

Lunsjen gjorde nok en gang at vi ikke trengte mat ute. Siden været var blitt bra igjen, tok vi en drink på en restaurant før vi tok kveldsmaten ute på dekk. Det var flott å sitte ute mens mørket senket seg.

Hjemturen

Dagen etter var været perfekt og etter en morgenkaffe og litt frokost, var det «smooth sailing» tilbake til Capestang. Dette var den beste dagen værmessig uten en eneste sky på himmelen nesten.

Vi bare koste oss de siste timene. Kanalen ser helt annerledes ut når man kommer andre veien, så det føltes absolutt ikke som om vi kjørte sammen veien to ganger.

Noe av det som for meg virker så deilig med kanalen, er at vannet er stille og rolig. Det er ikke noe bråk fordi motorene er ganske stillegående og det er ikke noe hvinende motorbåter eller vannscootere. Vannet er blikk stille, og trærne speiler seg i vannet.

Det eneste kjipe, er fargen på vannet. Men det tar heldigvis ikke noe vekk fra sjarmen det er å sitte på dekk med et glass lokal vin og vinke til de lokale turgåerne og syklistene og beundre landskapet og selve kanalens underverk.

Dette er helt klart noe vi ønsker å gjøre igjen. Vi vurderer muligheten for å kjøre båt en vei og sykle tilbake. Med elsykler går det nesten like raskt å sykle som å kjøre båt. Farten på kanalen er nemlig begrenset til 5 knop, som er ca 10 km per time.

Med elsykkel på flatmark går det ofte mye raskere enn det. Da kan man få oppleve kanalen både fra vannet og fra landsiden. Det er jo mange hundre kilometer igjen av de ca 240 km fra Sète til Toulouse. Og så kan man jo alltids fortsette helt til Bordeaux og utløpet av La Garonne også.

Følg Catrines reiser på Facebook og Instagram for å få med deg nye innlegg.